27. mai, 2014

Å eie smerten

Det banker på!

En med nyere ører enn mine har hørt bankingen til tross for lydene fra filmen vi ser på.

Har du førstehjelpsutstyr? spør en mann som jeg har møtt hos en felles bekjent her på huset.

Er du skadet?

Nei, en som venter utenfor . . .Hun er sjenert for fremmede . . .

Få se på vedkommende. Jeg låner ikke bort førstehjelpsutstyr, jeg bruker det.

Han går ned trappen og kommer inn med en ung jente. Hun ser ikke ut til å være en dag over 16.

Vis henne armen din.

Hun sukker oppgitt og drar i genseren med en plutselig grimase av smerte.

Mange store og små, uregelmessige arr  kommer til syne.

En stor, misfarget hevelse og to mindre forteller meg at her trengs mer enn jeg kan tilby. Det er noe inni hevelsene . . .

Hvem har gjort dette?

Eg . . .Det er sikkerhetsnåler . . . kommer det med lav stemme.

Gjør det ikke veldig vondt?

Jo, men eg får dem ikke ut . . .

Er de bøyd inni armen? vi må på Legevakten med dette . . .

Nei, du sa du kunne fikse det! Hun ser utfordrende på mannen som kom sammen med henne.

Han er ikke lege, og jeg lar ham ikke tulle med dette . . . for du har en infeksjon som kan være farlig.

Eg er redd leger!

Jeg blir med, så går det bra. Du er altfor ung til å gå omkring med bare én arm.

Tror du det er farlig?

Ja, vi vet jo ikke hvilke bakterier som har forårsaket den infeksjonen. Jeg jeg antar at du må fjerne nålene og ta antibiotika noen dager.

Det er mange pasienter på Legevakten, og hun blir veldig rastløs og nervøs av å vente der.

Eg må ha en røyk.

På utsiden er det lettere å snakke sammen.

Er det et ok sted du bor på?

Vet ikke, eg er ikke der, for jeg er redd en som bor like ved.

Hvor sover du da?

Eg sov hos en som jeg var kjæreste med, men så ville kameratene hans ha sex med meg når han var på jobb, så eg måtte komme meg bort derfra.

Han ble vel rasende på dem. Bor han der ennå?

Han trodde meg ikke, for de nektet og bare lo av meg . . .

Hvor skal du sove i kveld?

Vet ikke. Kanskje på Basen.

To politibiler stanser ved siden av oss, og vi hører roping og dunking fra den ene.

Vi går inn. Eg hater politiet

Hun blir ropt opp og får tildelt et rom hvor blodtrykk og temperatur sjekkes og det blir tatt en blodprøve.

Etter en halvtimes venting dukker det opp en lege.

Den utenlandske legen sperrer opp øynene ved synet av armen hennes.

Med en tang forsøker han å trekke ut en av nålene . . .

Au! kan eg få bedøvelse?

Han bedøver og forsøker igjen . . .

Hun ynker seg og er tydelig redd.

Jeg må skjære litt i armen din slik at jeg kan kutte den nålen.

Nei, bedøvelsen virker nesten ikke. Eg kjenner alt som du gjør. Det er vondt!

Legen smiler ironisk: "Du tåler vel litt smerte? Det var jo derfor du gjorde dette!"

Jenten reiser seg og drar ned genserermet.

Glem det! Eg går!

Ute i gangen setter hun opp farten, og hun stopper ikke før hun er på bensinstasjonen.

Eg må ha heroin!

Men du må til lege!

Etterpå . . . men da må det være en dame.

Det er nytteløst å argumentere . . . så vi slår følge opp i Hagen, for det er ikke forsvarlig å slippe henne av syne . .  .

En bag med dop skifter eier mot noen krøllete pengesedler, og hun ser seg om etter et mekkebeger. . . .

Etterpå, på vei nedover, forteller hun om en dramatisk barndom med overgrep, selvmordsforsøk og tvangsbehandling . . .

Hvorfor påfører du deg selv så mye smerte i tillegg til alt som har skjedd?

Fordi det får bort tankene . . .

Men du er redd for at andre skal påføre deg smerte . . .

Når andre har invadert hele ens tilværelse, kan det å eie sin egen smerte føles positivt . . .

På Legevakten får hun hjelp av en kvinnelig lege.

Legen får vite at arrene er forårsaket av brenning, kutting og stikking, alt selvpåført.

Uttrykket i ansiktet til legen utløser noe hos pasienten:

Du må jo tro jeg er gal som gjør slikt!

Min erfaring er at når folk gjør ukule ting, er det fordi de har det ukult. . .

Legen bedøver rikelig, og heroinen gjør nok sitt. Snitt i huden som er stram på grunn av hevelsen, nålen klippes av med tang, og endene trekkes ut på hver sin side av armen.

En resept på antibiotika og en avtale om å komme tilbake hvis ikke hevelsen går ned, og så er vi ute igjen.

Klokken er 2 om natten, og den unge jenten får sove på sofaen min til neste dag . . .