2. jun, 2014

Kim vokser opp

Skulle ønske at de hadde fersket meg da jeg var 12-13 år, men de sier at de forsøkte å oppdra meg ved veiledning og tillit, ikke gjennom kontroll og anklager. Du ser nå hvordan det gikk!

Min mor tvang storebroren min til å ta meg med seg når han gikk ut, så jeg var med når han begynte å eksperimentere med hasj sammen med kompisene sine. De ville ikke la meg røyke, men jeg fikk alkohol, og da jeg ble 13, lot de meg prøve hva jeg ville, bortsett fra heroin. Da var jeg medlem i gjengen og hjalp til ved å løpe med beskjeder, holde utkikk og slikt.

Så kom broren min i fengsel, og jeg måtte klare meg på egen hånd. En kompis av min bror sa at min bror skyldte 80 000 for speeden han ble tatt med, så jeg måtte selge for ham til min bror kom ut igjen eller gjelden var oppgjort. Da var jeg 14.

Jeg ville selge ved at folk ringte til meg, men de andre sa at snuten avlytter telefonene, så jeg begynte å selge hasj til folk på skolen. Jeg gjemte mesteparten under en stein utenfor skolen slik at jeg ikke skulle miste alt om vi fikk besøk av en narkobikkje. Det ble så mye penger pr uke at jeg begynte å se på muligheten for å selge for meg selv når gjelden var betalt, og de eldre elevene viste meg respekt fordi jeg hadde gode kontakter og aldri var tom.

Så kom det narkobikkje til skolen. Selvfølgelig ble jeg tatt! 9 av elevene i klassen min ble tatt, og politiet snakket med foreldrene mine. Jeg blånektet hele tiden og sa at jeg hadde blitt lurt av en klassekamerat til å ta et trekk av en sigarett som jeg ikke visste inneholdt hasj.

De fant ikke noe på meg, men det lå et Kinder-egg med to gram i, i sekken min. Selvfølgelig nektet jeg for at jeg hadde noe kjennskap til det og sa at noen hadde sluppet det ned i den åpne sekken min da politiet kom.
De fant mine og flere andre sine fingeravtrykk på det, og innholdet hadde jeg ikke tatt i uten hansker, så de tok meg ikke for annet enn røykingen.

Jeg var glad for at min bror hadde lært meg godt opp, og de andre på skolen så opp til meg. Foreldrene mine stolte på det jeg sa, så de kritiserte rektor for å ha dårlig kontroll.

Jeg bestemte meg for å ikke selge på skolen på en stund, så jeg solgte før vi kom inn på skolen, og jeg lot være å røyke til jeg var ferdig på skolen.

Min brors kompis klaget på at salget gikk ned, og han mente at jeg kunne selge litt i Nygårdsparken hvis jeg var forsiktig og bare gikk opp veldig sent på natten. Da fikk jeg også med litt speed for å selge.

Jeg hadde bare vært snarturer oppe i parken før, og jeg fikk de nervene når jeg skulle stå der, så jeg gikk derfra før jeg hadde solgt noe som helst. Da fikk jeg beskjed om at jeg kunne velge hvilken finger de skulle starte med å klippe, men så gav de meg noen piller for angsten, og sendte meg opp neste kveld. Det var Rivotril. De funket fint, for jeg var våken, men ikke redd.

Jeg solgte mye i parken og jeg fikk flere faste kunder som bare handlet med meg. De fleste av dem var i fast arbeid, så de kjøpte kanskje ti gram speed og ti gram hasj på en gang. Det var også noen som kjøpte for flere, så en gang iblant hadde jeg så mye penger at de kom med bil og hentet pengene og gav meg mer varer.

Hele tiden jeg var der, tygget jeg piller, men aldri så mye at jeg sovnet og mistet noe. Det ble lite søvn, så jeg kom for sent på skolen, og av og til duppet jeg i timene.

Foreldrene mine spurte hva som var i veien, og jeg sa at jeg fikk hodepine på skolen på grunn av dårlig luft i klasserommet. De klaget til rektor, men jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe, så da begynte jeg å droppe bittelitt speed når jeg sto opp. Det virket ikke med en gang, men det holdt meg våken utover dagen. Ofte skulket jeg de to siste timene, for de var mest oppmerksomme på fravær om morgenen.

På vei hjem, røykte jeg litt hasj, og så la jeg meg nedpå og sov til det ble kveld. Da var det å droppe litt speed, hente varer og gå på jobb.

Det var gøy å se at mange av de voksne foretrakk å handle med meg, og de gav meg gode råd om å ikke ta for mye piller mens jeg var der, og aldri begynne med sprøyter.

Jeg begynte å gå ned i vekt, og foreldrene mine trodde jeg hadde kjærlightssorg eller noe. De ville absolutt at vi skulle snakke sammen. Når de maste på meg, ble jeg kjempeirritert og sa at de fikk respektere at jeg ikke var babyen deres lenger.

En kveld hadde de vært inne på rommet mitt, men der fant de selvfølgelig ingen ting. Jeg er ikke idiot heller!

Det ble rettssak, og min bror fikk fengselsstraff, men da ble han løslatt for å vente på soningsplass. Da han hørte at de hadde presset meg til å selge, ble han kjempesint, men jeg sa at det gikk fint, og at jeg hadde lyst til å fortstte med det for å tjene penger til meg selv.

Jeg sluttet å stå lenge i Nygårdsparken og holdt meg til de faste kundene mine og nye som de skaffet meg. Vi traff hverandre overalt i sentrum, noen ganger bare 50 meter fra der jeg bor. Min bror sa at det var uforsiktig, men jeg sa til ham at jeg ikke trengte barnevakt lenger.

Jeg tok aldri varer på krita, for jeg ville ikke havne i trøbbel hvis jeg ble tatt.

En kveld ble jeg slått ned av noen utlendinger og ranet i et smug. Jeg våknet av at noen folk sto ved siden av meg og snakket med politiet, og noen fikk meg inn i en ambulanse. Så husker jeg ikke mer før min mor sto ved siden av sengen min på sykehuset. Hun gråt, og da begynte jeg også å gråte. Det var kjempeflaut, og jeg ble sint fordi hun så meg slik.
Hun sa at politiet hadde ringt dem og sagt at jeg var overfalt og skadet.  Skadet? Ja, du har mistet to tenner, og de har sydd det ene kinnet ditt. Har du ikke merket det? Da først kjente jeg at jeg hadde vondt over alt, i hele kroppen.
Så sovnet jeg igjen.

Da jeg våknet, var det mørkt ute, og jeg følte meg helt elendig. Jeg hadde lyst til å stikke derfra, men jeg hadde ingen penger eller varer, så jeg var nødt til å snakke med sjefen.

Sekken min var borte, men klærne mine var der, og jeg kledte på meg og snek meg ut på gangen. En gammel fyr spurte om jeg skulle ut og røyke, og jeg sa at jeg var overfalt og ranet for penger, mobil og røyk. Vi gikk ut sammen, og han gav meg en sigg. Fyren pratet i vei, men det var vanskelig å følge med på hva han sa. Jeg lånte mobilen hans, ringte og avtalte at sjefen skulle plukke meg opp med bilen.

Sjefen gav meg, helt gratis, et gram med speed og noen rivoer og kjørte meg hjem. Han sa at jeg burde ta det helt med ro noen dager, og han spurte hvem som hadde overfalt meg. Jeg kjente bare en av dem. Han sa at han skulle ordne opp så de ikke våget å gjøre meg noe og at jeg kunne få krite hos ham når jeg var i form til å selge.

Min bror og jeg bor i sokkelleiligheten, med egen inngang, så foreldrene mine vet nesten aldri når vi kommer hjem. Neste dag vekket min mor meg fordi de hadde ringt fra sykehuset. Hun var sint, for hun hadde måttet kjøre hjem fra jobb for å se om jeg var der, og hun hadde vært veldig redd for at jeg hadde fått et illebefinnende på vei hjem. Jeg ba henne gå ut så jeg fikk sove. Så tok jeg et par rivoer og sovnet igjen.

Om kvelden droppet jeg litt speed, og da forsvant smertene etter en stund, og jeg tok en tur opp til sjefen for å hente varer. Jeg trengte ikke krite, for jeg hadde penger på rommet mitt, så jeg fortsatte bare som før, men jeg kjøpte meg et knokejern og en slik lommekniv som bladet spretter ut på. Sjefen har mye slikt.

I parken var alt som vanlig, og mange var glade for å se meg. De sa at marokkanerne (vi kaller alle fra Nordafrika for marokkanere) hadde vært i slagsmål med min bror og noen andre tidligere på dagen. To av marokkanerne hadde blitt arrestert, og en hadde havnet på sykehus med kuttskader. Min bror hadde sagt at de var der for å hevne et overfall på meg. Det er godt å ha en storebror!