25. nov, 2012

Ungdomstid

Mor i Parken setter kurs mot garasjen ved togstasjonen.

Der er plussgrader hele vinteren, og mange går inn dit for å sette en dose og slappe av litt i ly for regnet . . .

 

En natt lå en 17-år gammel jente og sov under en bil der inne . . .

Hun hadde stukket av fra en barnevernsinstitusjon, så hun våget ikke å oppsøke de vanlige overnattingsstedene.

Noen gutter møttes der for å kjøpe fart, og da de oppdaget henne, inviterte de henne med seg hjem "på fest".

Frossen, søvnig og litt ruset, tok jenten mot en sigarett med "litt syntetisk pot", som den ene tok opp fra en lomme . . .

Etter få minutter var hun glad i hele verden og tillitsfull som et lite barn. .

Klart hun ville bli med disse snille guttene hjem og sove på sofaen deres til neste dag!

Guttene var ferdige med å handle, og i bilen fikk hun litt cider fordi hun var tørst . .  .

 

Hun våknet forfrossen i et, skittent ukjent rom med to madrasser som eneste møblement. Sprøyter, blodig papir, og matrester mellom noen flasker med stearinlys.

Vekk!

Jeg må komme meg vekk før noen dukker opp!

Buksen hennes lå på den andre madrassen, og hun fikk den fort på seg mens hun kjempet mot tankene som trengte seg på . . .

Kan ikke tenke på det nå. Jeg må vekk herfra med én gang!

Døren var vanskelig å åpne, men ikke låst, og hun kom ut i en gang med knust vindu i den ene enden og en åpen inngangsdør i den andre . . . tre dører var lukket, og hun hørte sinte stemmer bak den ene idet hun passerte den på vei ut.

Råtnende bygningsplater i noe som en gang hadde vært en hage, boss slengt rundt omkring . . .

Hun gled og snublet uten å ense høljeregnet, til hun kom ut på fortauet. Mennesker hastet forbi, og biler sprutet vann på henne men hun bare gikk og gikk . . .uten annet mål enn å komme seg langt bort.

Jakken! De har sikkert tatt alle tingene allerede . . .

Aldri i livet om jeg går tilbake dit!

Hei! Du ser ut som du fryser.

Gå vekk!

Nei, jeg går ikke fra deg før du har kommet deg i hus. Har du langt å gå?

Intet svar . . .

Hun krysser veien og setter seg på benken i et busskur.

Kan du gå din vei og la meg være i fred?

Nei, men du kan få en sigarett . . .

Takk! Har du fyr også?

Dype trekk, men ingen tegn til å slappe av . . .

Har du lang vei hjem?

Jakken min er vekke . . . Alt er vekke . . .

Ordene uttales annerledes nå, trege og oppstykkede på en "kunstig" måte, og Mor rekker akkurat å tenke "epilepsi" før anfallet starter . . .

Ned på fortauet med jenten, en arm under hodet hennes mens 113 tastes. Men HVOR ER VI?

Medisinsk nødtelefon.

Epilepsianfall hos forkommen, ukjent ung jente. I et busskur ikke så langt fra Stadsporten.

Hvilken gateadresse er du på?

Aner ikke! Og jeg kan ikke forlate pasienten. Kong Oskarsgate eller Natlandsveien, litt nedenfor Betanien. Se etter et rødt blinkende lys på fortauet. . . .

Jenten kaver så mobilen faller ned på fortauet, og batteriet havner i en liten dam. Søkkvått!

Faen! Ingen vits å sette den sammen før den er tørket. Lurer på om ambulansen er på vei.

Hun uler nå . . . en fæl lyd . . . som om hun er hinsides pga smerte, men hun puster i hvertfall . . .

Lyden kuttes brått, kroppen blir slapp, og lyden av sirener får Mors håp til å stige.

Hva er det? Hva har skjedd?

Du fikk et anfall. Har du epilepsi?

Hva? Vet ikke . . . nei . . Hvor er jeg?!

Ambulansefolkene tar over, mobilen reddes,  og det går nesten et år før neste gang vi treffer hverandre . . .