Det skjer i Bergen . . .

2. jun, 2014

Skulle ønske at de hadde fersket meg da jeg var 12-13 år, men de sier at de forsøkte å oppdra meg ved veiledning og tillit, ikke gjennom kontroll og anklager. Du ser nå hvordan det gikk!

Min mor tvang storebroren min til å ta meg med seg når han gikk ut, så jeg var med når han begynte å eksperimentere med hasj sammen med kompisene sine. De ville ikke la meg røyke, men jeg fikk alkohol, og da jeg ble 13, lot de meg prøve hva jeg ville, bortsett fra heroin. Da var jeg medlem i gjengen og hjalp til ved å løpe med beskjeder, holde utkikk og slikt.

Så kom broren min i fengsel, og jeg måtte klare meg på egen hånd. En kompis av min bror sa at min bror skyldte 80 000 for speeden han ble tatt med, så jeg måtte selge for ham til min bror kom ut igjen eller gjelden var oppgjort. Da var jeg 14.

Jeg ville selge ved at folk ringte til meg, men de andre sa at snuten avlytter telefonene, så jeg begynte å selge hasj til folk på skolen. Jeg gjemte mesteparten under en stein utenfor skolen slik at jeg ikke skulle miste alt om vi fikk besøk av en narkobikkje. Det ble så mye penger pr uke at jeg begynte å se på muligheten for å selge for meg selv når gjelden var betalt, og de eldre elevene viste meg respekt fordi jeg hadde gode kontakter og aldri var tom.

Så kom det narkobikkje til skolen. Selvfølgelig ble jeg tatt! 9 av elevene i klassen min ble tatt, og politiet snakket med foreldrene mine. Jeg blånektet hele tiden og sa at jeg hadde blitt lurt av en klassekamerat til å ta et trekk av en sigarett som jeg ikke visste inneholdt hasj.

De fant ikke noe på meg, men det lå et Kinder-egg med to gram i, i sekken min. Selvfølgelig nektet jeg for at jeg hadde noe kjennskap til det og sa at noen hadde sluppet det ned i den åpne sekken min da politiet kom.
De fant mine og flere andre sine fingeravtrykk på det, og innholdet hadde jeg ikke tatt i uten hansker, så de tok meg ikke for annet enn røykingen.

Jeg var glad for at min bror hadde lært meg godt opp, og de andre på skolen så opp til meg. Foreldrene mine stolte på det jeg sa, så de kritiserte rektor for å ha dårlig kontroll.

Jeg bestemte meg for å ikke selge på skolen på en stund, så jeg solgte før vi kom inn på skolen, og jeg lot være å røyke til jeg var ferdig på skolen.

Min brors kompis klaget på at salget gikk ned, og han mente at jeg kunne selge litt i Nygårdsparken hvis jeg var forsiktig og bare gikk opp veldig sent på natten. Da fikk jeg også med litt speed for å selge.

Jeg hadde bare vært snarturer oppe i parken før, og jeg fikk de nervene når jeg skulle stå der, så jeg gikk derfra før jeg hadde solgt noe som helst. Da fikk jeg beskjed om at jeg kunne velge hvilken finger de skulle starte med å klippe, men så gav de meg noen piller for angsten, og sendte meg opp neste kveld. Det var Rivotril. De funket fint, for jeg var våken, men ikke redd.

Jeg solgte mye i parken og jeg fikk flere faste kunder som bare handlet med meg. De fleste av dem var i fast arbeid, så de kjøpte kanskje ti gram speed og ti gram hasj på en gang. Det var også noen som kjøpte for flere, så en gang iblant hadde jeg så mye penger at de kom med bil og hentet pengene og gav meg mer varer.

Hele tiden jeg var der, tygget jeg piller, men aldri så mye at jeg sovnet og mistet noe. Det ble lite søvn, så jeg kom for sent på skolen, og av og til duppet jeg i timene.

Foreldrene mine spurte hva som var i veien, og jeg sa at jeg fikk hodepine på skolen på grunn av dårlig luft i klasserommet. De klaget til rektor, men jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe, så da begynte jeg å droppe bittelitt speed når jeg sto opp. Det virket ikke med en gang, men det holdt meg våken utover dagen. Ofte skulket jeg de to siste timene, for de var mest oppmerksomme på fravær om morgenen.

På vei hjem, røykte jeg litt hasj, og så la jeg meg nedpå og sov til det ble kveld. Da var det å droppe litt speed, hente varer og gå på jobb.

Det var gøy å se at mange av de voksne foretrakk å handle med meg, og de gav meg gode råd om å ikke ta for mye piller mens jeg var der, og aldri begynne med sprøyter.

Jeg begynte å gå ned i vekt, og foreldrene mine trodde jeg hadde kjærlightssorg eller noe. De ville absolutt at vi skulle snakke sammen. Når de maste på meg, ble jeg kjempeirritert og sa at de fikk respektere at jeg ikke var babyen deres lenger.

En kveld hadde de vært inne på rommet mitt, men der fant de selvfølgelig ingen ting. Jeg er ikke idiot heller!

Det ble rettssak, og min bror fikk fengselsstraff, men da ble han løslatt for å vente på soningsplass. Da han hørte at de hadde presset meg til å selge, ble han kjempesint, men jeg sa at det gikk fint, og at jeg hadde lyst til å fortstte med det for å tjene penger til meg selv.

Jeg sluttet å stå lenge i Nygårdsparken og holdt meg til de faste kundene mine og nye som de skaffet meg. Vi traff hverandre overalt i sentrum, noen ganger bare 50 meter fra der jeg bor. Min bror sa at det var uforsiktig, men jeg sa til ham at jeg ikke trengte barnevakt lenger.

Jeg tok aldri varer på krita, for jeg ville ikke havne i trøbbel hvis jeg ble tatt.

En kveld ble jeg slått ned av noen utlendinger og ranet i et smug. Jeg våknet av at noen folk sto ved siden av meg og snakket med politiet, og noen fikk meg inn i en ambulanse. Så husker jeg ikke mer før min mor sto ved siden av sengen min på sykehuset. Hun gråt, og da begynte jeg også å gråte. Det var kjempeflaut, og jeg ble sint fordi hun så meg slik.
Hun sa at politiet hadde ringt dem og sagt at jeg var overfalt og skadet.  Skadet? Ja, du har mistet to tenner, og de har sydd det ene kinnet ditt. Har du ikke merket det? Da først kjente jeg at jeg hadde vondt over alt, i hele kroppen.
Så sovnet jeg igjen.

Da jeg våknet, var det mørkt ute, og jeg følte meg helt elendig. Jeg hadde lyst til å stikke derfra, men jeg hadde ingen penger eller varer, så jeg var nødt til å snakke med sjefen.

Sekken min var borte, men klærne mine var der, og jeg kledte på meg og snek meg ut på gangen. En gammel fyr spurte om jeg skulle ut og røyke, og jeg sa at jeg var overfalt og ranet for penger, mobil og røyk. Vi gikk ut sammen, og han gav meg en sigg. Fyren pratet i vei, men det var vanskelig å følge med på hva han sa. Jeg lånte mobilen hans, ringte og avtalte at sjefen skulle plukke meg opp med bilen.

Sjefen gav meg, helt gratis, et gram med speed og noen rivoer og kjørte meg hjem. Han sa at jeg burde ta det helt med ro noen dager, og han spurte hvem som hadde overfalt meg. Jeg kjente bare en av dem. Han sa at han skulle ordne opp så de ikke våget å gjøre meg noe og at jeg kunne få krite hos ham når jeg var i form til å selge.

Min bror og jeg bor i sokkelleiligheten, med egen inngang, så foreldrene mine vet nesten aldri når vi kommer hjem. Neste dag vekket min mor meg fordi de hadde ringt fra sykehuset. Hun var sint, for hun hadde måttet kjøre hjem fra jobb for å se om jeg var der, og hun hadde vært veldig redd for at jeg hadde fått et illebefinnende på vei hjem. Jeg ba henne gå ut så jeg fikk sove. Så tok jeg et par rivoer og sovnet igjen.

Om kvelden droppet jeg litt speed, og da forsvant smertene etter en stund, og jeg tok en tur opp til sjefen for å hente varer. Jeg trengte ikke krite, for jeg hadde penger på rommet mitt, så jeg fortsatte bare som før, men jeg kjøpte meg et knokejern og en slik lommekniv som bladet spretter ut på. Sjefen har mye slikt.

I parken var alt som vanlig, og mange var glade for å se meg. De sa at marokkanerne (vi kaller alle fra Nordafrika for marokkanere) hadde vært i slagsmål med min bror og noen andre tidligere på dagen. To av marokkanerne hadde blitt arrestert, og en hadde havnet på sykehus med kuttskader. Min bror hadde sagt at de var der for å hevne et overfall på meg. Det er godt å ha en storebror!

27. mai, 2014

Det banker på!

En med nyere ører enn mine har hørt bankingen til tross for lydene fra filmen vi ser på.

Har du førstehjelpsutstyr? spør en mann som jeg har møtt hos en felles bekjent her på huset.

Er du skadet?

Nei, en som venter utenfor . . .Hun er sjenert for fremmede . . .

Få se på vedkommende. Jeg låner ikke bort førstehjelpsutstyr, jeg bruker det.

Han går ned trappen og kommer inn med en ung jente. Hun ser ikke ut til å være en dag over 16.

Vis henne armen din.

Hun sukker oppgitt og drar i genseren med en plutselig grimase av smerte.

Mange store og små, uregelmessige arr  kommer til syne.

En stor, misfarget hevelse og to mindre forteller meg at her trengs mer enn jeg kan tilby. Det er noe inni hevelsene . . .

Hvem har gjort dette?

Eg . . .Det er sikkerhetsnåler . . . kommer det med lav stemme.

Gjør det ikke veldig vondt?

Jo, men eg får dem ikke ut . . .

Er de bøyd inni armen? vi må på Legevakten med dette . . .

Nei, du sa du kunne fikse det! Hun ser utfordrende på mannen som kom sammen med henne.

Han er ikke lege, og jeg lar ham ikke tulle med dette . . . for du har en infeksjon som kan være farlig.

Eg er redd leger!

Jeg blir med, så går det bra. Du er altfor ung til å gå omkring med bare én arm.

Tror du det er farlig?

Ja, vi vet jo ikke hvilke bakterier som har forårsaket den infeksjonen. Jeg jeg antar at du må fjerne nålene og ta antibiotika noen dager.

Det er mange pasienter på Legevakten, og hun blir veldig rastløs og nervøs av å vente der.

Eg må ha en røyk.

På utsiden er det lettere å snakke sammen.

Er det et ok sted du bor på?

Vet ikke, eg er ikke der, for jeg er redd en som bor like ved.

Hvor sover du da?

Eg sov hos en som jeg var kjæreste med, men så ville kameratene hans ha sex med meg når han var på jobb, så eg måtte komme meg bort derfra.

Han ble vel rasende på dem. Bor han der ennå?

Han trodde meg ikke, for de nektet og bare lo av meg . . .

Hvor skal du sove i kveld?

Vet ikke. Kanskje på Basen.

To politibiler stanser ved siden av oss, og vi hører roping og dunking fra den ene.

Vi går inn. Eg hater politiet

Hun blir ropt opp og får tildelt et rom hvor blodtrykk og temperatur sjekkes og det blir tatt en blodprøve.

Etter en halvtimes venting dukker det opp en lege.

Den utenlandske legen sperrer opp øynene ved synet av armen hennes.

Med en tang forsøker han å trekke ut en av nålene . . .

Au! kan eg få bedøvelse?

Han bedøver og forsøker igjen . . .

Hun ynker seg og er tydelig redd.

Jeg må skjære litt i armen din slik at jeg kan kutte den nålen.

Nei, bedøvelsen virker nesten ikke. Eg kjenner alt som du gjør. Det er vondt!

Legen smiler ironisk: "Du tåler vel litt smerte? Det var jo derfor du gjorde dette!"

Jenten reiser seg og drar ned genserermet.

Glem det! Eg går!

Ute i gangen setter hun opp farten, og hun stopper ikke før hun er på bensinstasjonen.

Eg må ha heroin!

Men du må til lege!

Etterpå . . . men da må det være en dame.

Det er nytteløst å argumentere . . . så vi slår følge opp i Hagen, for det er ikke forsvarlig å slippe henne av syne . .  .

En bag med dop skifter eier mot noen krøllete pengesedler, og hun ser seg om etter et mekkebeger. . . .

Etterpå, på vei nedover, forteller hun om en dramatisk barndom med overgrep, selvmordsforsøk og tvangsbehandling . . .

Hvorfor påfører du deg selv så mye smerte i tillegg til alt som har skjedd?

Fordi det får bort tankene . . .

Men du er redd for at andre skal påføre deg smerte . . .

Når andre har invadert hele ens tilværelse, kan det å eie sin egen smerte føles positivt . . .

På Legevakten får hun hjelp av en kvinnelig lege.

Legen får vite at arrene er forårsaket av brenning, kutting og stikking, alt selvpåført.

Uttrykket i ansiktet til legen utløser noe hos pasienten:

Du må jo tro jeg er gal som gjør slikt!

Min erfaring er at når folk gjør ukule ting, er det fordi de har det ukult. . .

Legen bedøver rikelig, og heroinen gjør nok sitt. Snitt i huden som er stram på grunn av hevelsen, nålen klippes av med tang, og endene trekkes ut på hver sin side av armen.

En resept på antibiotika og en avtale om å komme tilbake hvis ikke hevelsen går ned, og så er vi ute igjen.

Klokken er 2 om natten, og den unge jenten får sove på sofaen min til neste dag . . .

1. jan, 2014

Hei, Mor! Har du utstyr?

Nei, dessverre! Det har jeg ikke. Kan du vente med å ta det, til du kommer hjem?

Hjem? Bussen min går ikke før om to timer, og jeg har gått dårlig i hele dag fordi en jævel bøffet meg!

Nei, det kan du bare glemme!

Har du et ekstra 'styr på deg? Jeg kan betale altså.

Sorry!  Du hadde fått hvis jeg hadde hatt.

Er det ingen som har utstyr her?

Flere kommer og spør om utstyr (pumpe og kanyle)

Jeg har bare et som jeg har brukt.

Hei!  Jeg betaler 50 spenn for et utstyr!

Ingen tilbud.

Er det noen som skal ha speed her?

Har du utstyr?

Nei, bare det jeg trenger selv.

Er det noen her som skal ha dop?

Har du utstyr?

Ja, men tror du at du kan betale litt for det?

Jeg betaler 50!

Kan jeg få bare en nål?

Sorry!  Jeg hadde bare tre, og nå er de gone. . .

Faen! . . . Ser du Mor? Dette hadde jeg aldri trodd at jeg noensinne kom til å gjøre!

Der ligger mange brukte sprøyter på veien, og han banner og sukker mens han leter etter en som "ser noenlunde ok ut", plukker med seg et par ekstra og setter kurs for vannkranen for å skylle dem.

En av de andre får brukt utstyr hos en som "ikke har en eneste sykdom".

Hvor lenge er det siden du testet deg for sykdommer?

Aner ikke! En gang i fjor, men jeg hadde jo merket hvis jeg feiler noe . . .

25. nov, 2012

Mor i Parken setter kurs mot garasjen ved togstasjonen.

Der er plussgrader hele vinteren, og mange går inn dit for å sette en dose og slappe av litt i ly for regnet . . .

 

En natt lå en 17-år gammel jente og sov under en bil der inne . . .

Hun hadde stukket av fra en barnevernsinstitusjon, så hun våget ikke å oppsøke de vanlige overnattingsstedene.

Noen gutter møttes der for å kjøpe fart, og da de oppdaget henne, inviterte de henne med seg hjem "på fest".

Frossen, søvnig og litt ruset, tok jenten mot en sigarett med "litt syntetisk pot", som den ene tok opp fra en lomme . . .

Etter få minutter var hun glad i hele verden og tillitsfull som et lite barn. .

Klart hun ville bli med disse snille guttene hjem og sove på sofaen deres til neste dag!

Guttene var ferdige med å handle, og i bilen fikk hun litt cider fordi hun var tørst . .  .

 

Hun våknet forfrossen i et, skittent ukjent rom med to madrasser som eneste møblement. Sprøyter, blodig papir, og matrester mellom noen flasker med stearinlys.

Vekk!

Jeg må komme meg vekk før noen dukker opp!

Buksen hennes lå på den andre madrassen, og hun fikk den fort på seg mens hun kjempet mot tankene som trengte seg på . . .

Kan ikke tenke på det nå. Jeg må vekk herfra med én gang!

Døren var vanskelig å åpne, men ikke låst, og hun kom ut i en gang med knust vindu i den ene enden og en åpen inngangsdør i den andre . . . tre dører var lukket, og hun hørte sinte stemmer bak den ene idet hun passerte den på vei ut.

Råtnende bygningsplater i noe som en gang hadde vært en hage, boss slengt rundt omkring . . .

Hun gled og snublet uten å ense høljeregnet, til hun kom ut på fortauet. Mennesker hastet forbi, og biler sprutet vann på henne men hun bare gikk og gikk . . .uten annet mål enn å komme seg langt bort.

Jakken! De har sikkert tatt alle tingene allerede . . .

Aldri i livet om jeg går tilbake dit!

Hei! Du ser ut som du fryser.

Gå vekk!

Nei, jeg går ikke fra deg før du har kommet deg i hus. Har du langt å gå?

Intet svar . . .

Hun krysser veien og setter seg på benken i et busskur.

Kan du gå din vei og la meg være i fred?

Nei, men du kan få en sigarett . . .

Takk! Har du fyr også?

Dype trekk, men ingen tegn til å slappe av . . .

Har du lang vei hjem?

Jakken min er vekke . . . Alt er vekke . . .

Ordene uttales annerledes nå, trege og oppstykkede på en "kunstig" måte, og Mor rekker akkurat å tenke "epilepsi" før anfallet starter . . .

Ned på fortauet med jenten, en arm under hodet hennes mens 113 tastes. Men HVOR ER VI?

Medisinsk nødtelefon.

Epilepsianfall hos forkommen, ukjent ung jente. I et busskur ikke så langt fra Stadsporten.

Hvilken gateadresse er du på?

Aner ikke! Og jeg kan ikke forlate pasienten. Kong Oskarsgate eller Natlandsveien, litt nedenfor Betanien. Se etter et rødt blinkende lys på fortauet. . . .

Jenten kaver så mobilen faller ned på fortauet, og batteriet havner i en liten dam. Søkkvått!

Faen! Ingen vits å sette den sammen før den er tørket. Lurer på om ambulansen er på vei.

Hun uler nå . . . en fæl lyd . . . som om hun er hinsides pga smerte, men hun puster i hvertfall . . .

Lyden kuttes brått, kroppen blir slapp, og lyden av sirener får Mors håp til å stige.

Hva er det? Hva har skjedd?

Du fikk et anfall. Har du epilepsi?

Hva? Vet ikke . . . nei . . Hvor er jeg?!

Ambulansefolkene tar over, mobilen reddes,  og det går nesten et år før neste gang vi treffer hverandre . . .

12. nov, 2012

Hei Mor! Går det bra?

Klart det! Det går alltid bra med meg! Hva har skjedd med foten din?

Vet ikke. Den var sånn da jeg våknet etter en overdose . . . De sa jeg hadde sovet i 13 timer, men det var jo fordi jeg ikke hadde sovet en hel uke i forveien . . .

Gjør det vondt?

Nei, jeg har ingen følelse i den . . . men jeg fant denne krykken, så det går bra så lenge jeg ikke mister balansen . . . men nå har jeg litt dårlig tid, for jeg må ha meg en friskmelding . . . Du kan jo være med bort på trappen der hvis du gidder . . .

Du har jo sett sånt før . . .

Mor følger Jonas og to kompiser bort til trappen . . .

Har du tenkt å mekke alt det der?  Du kommer til å gå i overdose!

Neida! Det her er en fin coctail: seks syvendedels gram med dop og et halvgram med god speed. . .Bare vent, så skal du se når jeg får i meg dette!

Kan du, Arne, stase? Det er bare å holde skjorten stram, slik. . .

Nei! Au! Du kliper jo! Se her, nå strammer jeg, og så holder du der . . . ok?

Sånn ja, det var bedre.

Kan du lyse meg også?

Ikke der! Ser du ikke? 

Det er jo her jeg skal stikke . . . Har du sett så fine årer? Der! Blodsvar . . . nå kan du slippe . . .Jeg tar det sakte . . .

Giften sprøytes sakte inn, og hodet til Jonas siger fremover mens øynene lukker seg . . . sprøyten er nesten halvfull av mørkerød væske da hånden siger ned, og kanylen er ute av armen.

Hei! Har du tenkt å duppe nå? Jeg ringer ambulanse hvis du ikke klarer å holde deg våken . . .

Faen! Jeg må få i meg resten. Arne! Hvor er du?

Jeg sitter jo her ved siden av deg. Du ser jo ut som du har fått nok!

Stas meg, fort! Og så lyser du slik som i sted!

Du sovner jo!

Gjør jeg vel ikke! Bare stas, du, og pass på hvor du lyser . . .

Nålen finner åren . . .og glir ut igjen fordi han er altfor stein til å konsentrere seg . . .

Kom igjen, Jonas! Du har fått nok nå. . . Vær så snill. . .

Bare vent ett sekund!

Staser du? Og pass på hvor du lyser!

Mor, kan du bare holde det ene øyelokket mitt oppe, slik at jeg ser hvor jeg stikker?

Men Mor er opptatt med å snakke med AMK om en gutt som har fått et epilepsi-lignende anfall, så hun hører ikke etter . . .

Ambulansen henter pasienten og kjører til legevakten mens Jonas fortsetter å lete etter blodsvar hver gang han er våken nok til å huske på det . . .

Det er kaldt, og Arne går hjemover uten å få kompisen med seg. . .

Ambulansen dukker opp igjen, uten at vi har tilkalt den . . . En dame kommer ut og forklarer at hun har mistet et ID-kort . . .

Jeg skal finne det, sier Mor og henter kortet.

Ambulansedamen takker og hopper inn i ambulansen.

Det gjør Jonas også . . .

Med en "Metadon-sprøyte", full av blod, i den ene hånden setter han seg godt til rette på gulvet i ambulansen, med bena hengende ut gjennom døråpningen.

Nei! Dette går ikke an! Du må forlate bilen med én gang! Sjåføren er vennlig, men meget bestemt, og han tar ikke øynene fra sprøyten. .  .

Jeg skal jo bare sitte her et øyeblikk så jeg får i meg dette her . . . Her er varmt og godt lys, så dette ordner jeg fort . . . så kan dere bare kjøre etterpå . . .

Mor forsøker å megle: Legg fra deg sprøyten og bli med ambulansen ned på legevakten. Der kan du få varmen i deg igjen . . .

Ikke forstyrr meg . . .

Med sprøyten i hånden smådupper han uten å gi opp forsøkene på å skyte resten . . .

Nei, dette går ikke! Legg fra deg den sprøyten . . . så kan du være med oss hvis du vil . . .

Vil du ta vare på den da?

Han retter frem sprøyten, og ambulansemannen lener seg bakover, bort fra den skumle kanylen.

Du må ta av kanylen i hvert fall! Se her! Legg kanylen oppi denne boksen!

Får jeg ny kanyle på legevakten?

Ambulansemannens ansikt røper ikke hva han tenker, og han lover ingen ting, bare retter den gule plastboksen mot ungutten med sprøyten.

Du forstår vel at jeg ike kan kaste dette?! Vet du hvor mye det er verd i penger?

Kanylen løsnes og slippes ned i boksen, og Jonas setter seg i setet ved siden av båren.

Kan du skynde deg å kjøre så ikke alt sammen blir ødelagt?!

Mor! Du må bli med!

Oki. Få på deg beltet, så vi kan kjøre!

Ambulansen legger kursen mot legevakten og mor lurer på hva ambulansefolkene er laget av . . . . De holder hodet kaldt og opptrer med hensyn og respekt for pasienten uten å vente noe som helst tilbake . . .

♥ ♥ ♥