22. jan, 2014

Verdighet

 Manglende tiltro til den rusmiddelavhengiges iboende resurser preger ofte debatten om sprøyterom og avkriminalisering.

 Det er IKKE SANT at det er umulig for en "sliten, tung narkoman" å oppnå en rusfri fremtid.

Men det er sant at det krever langvarig innsats og riktig hjelp for den enkelte, og mye av hjelpen bør gis av folk som har klart seg noen år etter å ha avsluttet langvarig rusmiddelmisbruk.

 Det er IKKE SANT at de fleste som utsetter seg for infeksjoner gjennom sprøytebruk og urene stoffer i Bergen, er heroinavhengige.

Mange injiserer Subutex eller Dolcontin, uten å ha hektet seg på heroin først, og mange flere injiserer amfetamin og eller metamfetamin.

I denne gruppen er mange i arbeid, har ansvar for egne barn, og kjører bil. Det sier seg selv at de ikke vil "røpe seg" ved å oppsøke et sprøyterom eller et sprøyteutdelingssted.

 Det er heller IKKE SANT at man ikke kan havne i livsfare ved å innta andre stoffer enn heroin.

 Infeksjon på hjerteklaffene, blodpropp, kramper med fare for hjertestans og blodforgiftning er kjente tilstander blant mennesker som mener at de ikke kan fungere uten "speed", gjerne i en kombinasjon med Rivotril for å oppnå nattesøvn.

 Mange av dem som har hektet seg på GHB eller GBL, utsetter seg for større dødsrisiko enn en heroinavhengig, fordi der ikke finnes tilgjengelig motgift.

 De forsøker gjerne å "bare bruke det i helgene", men lett tilgjengelighet, ved at det er enkelt å fremstille, billig ved kjøp og lett å skjule et jevnt, lavt inntak, fører ofte til at det raskt blir inntatt mange ganger pr døgn.

Dette kombineres også ofte med jobbing, kjøring og ansvar for barn.

 OPPSØKENDE VIRKSOMHET er veien å gå når det gjelder å skape kontakt med dem som trenger hjelp med rusavhengighet.

 RASK TILGANG til behandlingsplass og tilstrekkelig lang døgnbehandling kan redde mange liv.

 ETTERVERN og godt samarbeid med pårørende kan bidra til at mange flere kommer seg i jobb og finner seg en meningsfylt plass i samfunnet.

 LYTT TIL PASIENTER som ønsker å starte på nytt et annet sted enn der de har ruset seg i mange år.
Det er SANT at miljøskifte kan hjelpe for mange, forutsatt at ønsket kommer fra pasienten selv.

 TVANG i form av tilbakeholdelse i institusjon bør tilbys alle som ønsker det, og det er faktisk en del unge rusmiddelavhengig som foretrekker det fremfor for eksempel LAR, fordi de tror at etter et avtalt tvangsopphold er de klare for en vanlig døgnbehandling med påfølgende ettervern og sosial integrering.

 ERFARINGSKOMPETANSEN til dem som har klart å leve rusfritt noen år, etter avsluttet, langvarig rusmiddelmisbruk, må bli brukt i mye større grad enn tilfellet er nå.