Forebygging hver dag, over alt

Villrose
Foto: Anbjørg Eilertsen

Forebygging av narkotikarelaterte skader og dødsfall kan ikke begrenses til en tale i ny og né, eller utdeling av reklamestasj.

Det må drives hver eneste dag, og positivt resultat må defineres som "det som erfaringsmessig kunne ha skjedd, men som ikke skjedde".

Hver eneste dag, hele året, lider mennesker under egen og eller andres trang til å "justere virkeligheten", ved hjelp av rusmidler.

Media presenterer overdosedødstall, men ingen presenterer en totaloversikt over hva narkotikarelaterte handlinger medfører av menneskelig lidelse og død, økonomiske og andre tap, også for alle som berøres indirekte, og samfunnskostnadene alt dette medfører.

Hvis alle som av en eller annen grunn får smaken på narkotiske stoffer som verktøy for virkelighetsflukt, skal få anledning til å utvikle avhengighet og holde på til "det koster mer enn det smaker", før samfunnet setter alle kluter til for å bidra til en snuoperasjon, svikter vi, både som medmennesker og samfunn.

Vi svikter ikke bare dem som utvikler avhengighet, og som etterhvert kan bli synlige offer for en slik "snillisme".

Nei vi svikter alle som berøres av narkotikarelatert adferd: foreldre, søsken, barn, venner og tilfeldige berørte.

I tillegg svikter vi vårt eget samfunn, fordi konsekvensene øker med tiden, og litt etter litt kan folk komme til å protestere mot selve prinsippet å bry seg om "selvforskyldt ulykke".

Da blir alle usynlige ofre enda mer usynlige . . . .

Habilitering og rehabilitering av mennesker som direkte eller indirekte berøres av narkotikarelaterte handlinger, må prioriteres ut fra de samfunnsmessige resursene vi ellers taper, ikke bare ut fra humanitære hensyn.

Er det noen som har regnet ut hvor mange årsverk vi taper på narkotikarelaterte hendelser?

Utenfor

Fremmedgjøring stikker altfor dypt til at det kan repareres med et et overfladisk "velkommen inn i varmen".
Det handler mest av alt om troverdighet og om å forandre "dem" til "vi".

Bergen - en stor, vakker småby

Sommer i Bergen

Foto: Anbjørg Eilertsen

På mine vandringer treffer jeg en del ungdommer som streifer rundt i indre bykjerne eller bare henger på Torgallmenningen.

Mange som bare har det gøy, uten at problemer oppstår.

Der er også enkelte som har store problemer, og noen som kanskje står i fare for å pådra seg vanskeligheter:

1. Narkoselgere som selv er avhengige av heroin.
2. Narkoselgere som ennå ikke bruker heroin, men som har begynt med sprøyter.
3. Narkoselgere som "bare bruker hasj og piller, og aldri skal begynne med sprøyter"
4. Kjøpere som handler til seg selv og noen nære vnner
5. Kjøpere som handler til eget bruk og ikke selger, men av og til spanderer på noen.
6. Undommer som så vidt har forsøkt narkotiske stoffer, og som bare bruker en gang i blant, når noen spanderer.
8. Spenningssøkende og eller ensom ungdom som ikke har ønske om å prøve nark, men som henger med noen som vil det.

I alle disse gruppene kan man påtreffe noen unge med tilknytning til Barnevernet (på rømmen, eller bare litt ute av kurs i forbindelse med at de er her på besøk eller samvær).
Det er også barn ned i 14 år i samtlige av disse gruppene, men de yngste blir jo vanligvis hanket inn når politiet ser dem.
Av og til får jeg høre at en av dem er gravid.
Aldersspennet varierer en del, men der er alltid noen som er eldre og mer erfarne i rusmiljøet, som har kontakt med dem, med den risikoen som det medfører.

Mange foreldre jobber mens barna har ferie, så de klarer ikke passe tenåringene sine så godt som de ønsker.
Vi kan ikke nekte noen å være på Torgallmenningen, men vi kan gjøre noe:
Vi kan ta oss en liten vandring og Bry Oss om det vi ser.
Å være tilstede og bry seg betyr mye mer enn mange forstår.
Hils på ungdommene og slå av en prat.
Spør gjerne hva de ville ha gjort i sommer hvis de kunne velge.
Gå sammen om å invitere et par av dem på en seiltur, en fjelltur eller noe annet som ikke er så dyrt å få til.
Og så håper jeg at alle som har mulighet for å tilby en ungdom en liten sommerjobb, selv om den varer bare et par dager, gjør akkurat det.
Kanskje blir DU en som bidrar til at en ungdom fullfører utdanningen sin i stedet for å ødelegge for seg selv.

   God sommer! 

Helhetlig

Forebygging må være en fellesinnsats.
Foto: Anbjørg Eilertsen

Rusmiddelavhengige er en del av samfunnet vårt.

  Hvor stor del av samfunnet som skal være rusmiddelavhengige, er til en viss grad opp til oss, for vi er alle samfunnsaktører, på godt og vondt.

Mange barn og unge føler behov for mer tid med en voksen som lytter og tar dem alvorlig. . .
Er det for mye å be om?

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Foto: Anbjørg Eilertsen

Må en rose være symmetrisk for å være vakker? . . .
Foto: Anbjørg Eilertsen . .

TRYGGHET OG LYKKE

Foto: Anbjørg Eilertsen

Stjernevrimmelen viser seg fra sin beste side når det blir helt mørkt rundt oss. . .

Det er viktig at barn opplever lykke, men
det er enda viktigere at barn erfarer at lykke ikke er noe man må ha hele tiden . . .

Vi kan ikke garantere barna våre trygg grunn under føttene, men vi kan lære dem å sette sjøbein . . . .

Av og til må de få tid til å mislykkes for at trygghetsfølelsen ikke skal gjøres betinget av at alt alltid går bra . . . for det kommer det jo ikke til å gjøre!