22. okt, 2012

Sinte blikk

"Den er akkurat som med Vårherre . . .Han er overalt, men du ser han ikke  . . .

Du vet aldri når den angriper, og den finner deg alltid!"

Ordene kommer fra en 15-årig tøffing som nettopp har fortalt meg at angsten tvinger ham til å drikke alkohol før han går ut av huset . .  .

"Det er nå vel helst når du skal møte kompiser og være tøff . . . antar jeg . . ."

"Nei, men det var sånn det begynte . . ."

"Nå får jeg angst bare jeg går ned til postkassen . . . (ca 50 m)."

"Hvordan føles det da, hvis du går ned for å hente posten . . . uten noe?"

"Det høres helt sikkert teit ut for deg, men det er akkurat som om det står folk bak alle gardinene og tenker stygge ting om meg . . . at jeg er umulig og dum og ikke hører til her . . .

og at jeg skulle reist tilbake dit jeg kom fra (Korea) . . .

og at det er min feil når ungene deres gjør noe galt, for jeg er jo den verste av alle . . ."

"Hvis du møter noen, da?"

"Da tenker jeg at de ser stygt på meg, så jeg ser en annen vei og skynder meg inn . . ."

"Tenk hvor mange vennlige blikk du går glipp av når du forventer så mye negativt!"

"Ja, det kan du si, som ikke har angst!  Har du alltid vært sånn . . . . . når du var ung også?"

"Hvordan sånn?"

"At du ikke er redd for noen ting!"

"Klart jeg er redd!  . . . Jeg er ofte redd, men jeg er vant til å være redd, så det hindrer meg ikke i det jeg skal gjøre . .  .

Det er når du blir redd for redselen din at ting skjærer seg . . ."

"Hva er det som skremmer deg, da? Du ser aldri redd ut!"

"Jeg er redd for å svikte den tilliten jeg blir vist . . . og for å ikke strekke til overfor dem jeg er glad i . . ."

"Er du ikke redd for å miste venner eller å bli avvist eller sviktet og såret?"

"Nei, for det er ikke det spor farlig. . . . det gjør bare vondt til man forstår at man kun har mistet en illusjon og kommet litt nærmere sannheten eller virkeligheten . . ."

Når vi lærer oss å godta at vi ikke kan forandre noen andre enn oss selv, kan vi senke skuldrene, og få mer indre ro til å jobbe for å nå våre egne mål . . ."

Han blir sittende og se utover sjøen uten å si noe . . .

Klokken nærmer seg 3 . . .om natten  . . . og jeg skal på jobb 7.

"Du, vi får fortsette praten en annen dag, for nå må jeg hjem og få meg litt søvn . . . "

Han nikker fremdeles med ansiktet vendt mot sjøen og en tynn månesigd som leker gjemsel mellom svarte skyer. . .

"Takk for den tilliten du viser meg når du forteller om slikt som dette!"

"Det er jeg som skal takke. Du er jo den eneste voksne som liker oss."

Han åpner bildøren og går opp mot huset, og jeg kjører hjem og kommer meg til køys.

Søvnen vil ikke komme, for de siste ordene hans kverner rundt i hodet mitt.

Tenk hvordan det er å være ungdom med gruppepress og prestasjonsangst, utfordrende og lett å såre . . . og med en overbevisning om at "De voksne liker ikke oss ungdommer" . . .

                *  *  *

Det er ikke slik samfunnet vårt skal være!