Hver dag, over alt

Forebygging av narkotikarelaterte skader og dødsfall kan ikke begrenses til en tale i ny og né, eller utdeling av reklamestasj.

Det må drives hver eneste dag, og positivt resultat må defineres som "det som erfaringsmessig kunne ha skjedd, men som ikke skjedde".

Hver eneste dag, hele året, lider mennesker under egen og eller andres trang til å "justere virkeligheten", ved hjelp av rusmidler.

Media presenterer overdosedødstall, men ingen presenterer en totaloversikt over hva narkotikarelaterte handlinger medfører av menneskelig lidelse og død, økonomiske og andre tap, også for alle som berøres indirekte, og samfunnskostnadene alt dette medfører.

Hvis alle som av en eller annen grunn får smaken på narkotiske stoffer som verktøy for virkelighetsflukt, skal få anledning til å utvikle avhengighet og holde på til "det koster mer enn det smaker", før samfunnet setter alle kluter til for å bidra til en snuoperasjon, svikter vi, både som medmennesker og samfunn.

Vi svikter ikke bare dem som utvikler avhengighet, og som etterhvert kan bli synlige offer for en slik "snillisme".

Nei, vi svikter alle som berøres av narkotikarelatert adferd: foreldre, søsken, barn, venner og tilfeldige berørte.

I tillegg svikter vi vårt eget samfunn, fordi konsekvensene øker med tiden, og litt etter litt kan folk komme til å protestere mot selve prinsippet å bry seg om "selvforskyldt ulykke".

Da blir alle usynlige ofre enda mer usynlige . . . .

Habilitering og rehabilitering av mennesker som direkte eller indirekte berøres av narkotikarelaterte handlinger, må prioriteres ut fra de samfunnsmessige resursene vi ellers taper, ikke bare ut fra humanitære hensyn.

Er det noen som har regnet ut hvor mange årsverk vi taper på narkotikarelaterte hendelser?

SPRUKNE SPEIL

Vi mennesker speiler oss i dem vi møter.

Ut fra uttrykket vi fremkaller, eller tror vi har fremkalt, i det andre menneskets øyne, mimikk og kroppsspråk, tilpasser vi våre forventninger til omgivelsene.

Denne justeringen skjer hele tiden, som en slags indeksregulering av vårt selvbilde.

Hva når vi møter en som har en ekstremt dårlig dag?

Kan vi forvente å speiles etter fortjeneste når vi møter dette mennesket som allerede hater verden fordi dagen har startet ekstremt dårlig?

Vi er alle sprukne og flekkete speil, men i jaget etter anerkjennelse, glemmer vi det så lett . . .

Du starter kanskje dagen full av forventning og håp . . .

Den første du møter, har nettopp kranglet med kjæresten og fått beskjed om at nå er det over og ut . . .

Du får et hatefullt blikk fra vedkommende og føler deg nesten så elendig som blikket indikerer . . .

Så møter du to som ser på deg og smiler mens de snakker sammen . . .

De har det "HELT SIKKERT" gøy på din bekostning . . .eller?

Kanskje nettopp disse to så deg som det vidunderlige mennesket du er, men de hadde det så travelt med å diskutere hva som skjedde på bussen at de ikke tar seg tid til å gi annen tilbakemelding enn to uskyldige smil.

Derfor: Alle vet at man ikke skal dømme andre på spinkelt grunnlag . . .men like viktig er det å ikke føle seg dømt før man er sikker på at så er tilfelle. . .