Forebygging, hver dag, over alt

Foto: Anbjørg Eilertsen

Forebygging av narkotikarelaterte skader og dødsfall kan ikke begrenses til en tale i ny og né, eller utdeling av reklamestasj.

Det må drives hver eneste dag, og positivt resultat må defineres som "det som erfaringsmessig kunne ha skjedd, men som ikke skjedde".

Hver eneste dag, hele året, lider mennesker under egen og eller andres trang til å "justere virkeligheten", ved hjelp av rusmidler.

Media presenterer overdosedødstall, men ingen presenterer en totaloversikt over hva narkotikarelaterte handlinger medfører av menneskelig lidelse og død, økonomiske og andre tap, også for alle som berøres indirekte, og samfunnskostnadene alt dette medfører.

Hvis alle som av en eller annen grunn får smaken på narkotiske stoffer som verktøy for virkelighetsflukt, skal få anledning til å utvikle avhengighet og holde på til "det koster mer enn det smaker", før samfunnet setter alle kluter til for å bidra til en snuoperasjon, svikter vi, både som medmennesker og samfunn.

Vi svikter ikke bare dem som utvikler avhengighet, og som etterhvert kan bli synlige offer for en slik "snillisme".

Nei, vi svikter alle som berøres av narkotikarelatert adferd: foreldre, søsken, barn, venner og tilfeldige berørte.

I tillegg svikter vi vårt eget samfunn, fordi konsekvensene øker med tiden, og litt etter litt kan folk komme til å protestere mot selve prinsippet å bry seg om "selvforskyldt ulykke".

Da blir alle usynlige ofre enda mer usynlige . . . .

Habilitering og rehabilitering av mennesker som direkte eller indirekte berøres av narkotikarelaterte handlinger, må prioriteres ut fra de samfunnsmessige resursene vi ellers taper, ikke bare ut fra humanitære hensyn.

Er det noen som har regnet ut hvor mange årsverk vi taper på narkotikarelaterte hendelser?

Kipt!

Foto: Anbjørg Eilertsen

Man skal ikke klusse med hjernen sin,

for der er ingen

reserveløsninger

Ute av syne, det er farlig, det!

Hva skjedde med de uønskede åpne ruscenene i Bergen?

Ved samordnet innsats skulle dødsfall, skader og uønskede hendelser reduseres.

Det ble lovet at rusmiddelavhengige, som ønsket hjelp, skulle få "øyeblikkelig hjelp"-status.

Kommunen stengte øvre del av Nygårdsparken for renovering, og politiet tok kontroll over Bergen sentrum ved tilstedeværelse, både synlig og mindre synlig, arrestasjoner, beslag, bortvisninger og bøtelegging.

Politiets stressing av gatenarkomane bidro til at flere enn vanlig ønsket å komme seg ut av et avhengighetsdominert liv, men mange ønsket hjelp til varig rusfrihet, ikke bare å få mettet russuget med LAR-medisin.

Storstilt satsing på LAR (Legemiddelassistert rehabilitering), med lavere terskel for oppstart, bidro til at mange opiatavhengige fikk det litt enklere økonomisk. En del LAR-pasienter fikk hjelp til å forandre livene sine, og for deres vedkommende ble livet tilnærmet normalisert, selv om avhengigheten bare var flyttet, ikke svekket.

Dessverre ble løftet om "øyeblikkelig hjelp" status ikke innfridd, til fortvilelse og i noen tilfeller med dødsfall som resultat, for mennesker som ønsket å få komme raskt i behandling for rusavhengigheten sin.

Dette til tross for at ledige plasser var tilgjengelige.

Øket tilstedeværelse av synlig politi og høyere oppdagelsesrisiko ute har ført til endret adferd hos dem som jaktes på:

Både små- og litt større selgere er svært mobile når de ute,  og driver gjerne salg innendørs.
De som kjøper for å bruke der og da, er flinkere til å rydde opp etter seg enn tidligere, bortsett fra på steder hvor mange samles, og de fleste som injiserte åpenlyst i Nygårdsparken, forsøker å finne et sted hvor de er ute av syne når skudd settes.

Risiko for overdosedødsfall øker når noen går i overdose på et sted hvor ingen ser, eller sammen med noen som er redde for at det kommer politi før ambulanse hvis de ringer etter hjelp.

Prosjektet med utdeling av Nalokson nesespray har reddet en del liv som ellers hadde gått tapt som følge av forlenget responstid fra overdose inntas til ambulanse er på plass, i forhold til når det ble ringt fra Nygårdsparken.

Mange fortelles at når de ber om døgnbehandling med rusfri fremtid, uten LAR-medisin, blir de forsøkt overtalt til å heller velge LAR.

Andre forteller at de savner en tiltakspakke for dem som angrer på at de startet opp i LAR: Døgnbehandling med nedtrapping og avslutning på LAR-medisin, avhengighetsbehandling og videre hjelp til de har fått fotfeste i en normal hverdag.

 

 

 

Behandling i stedet for fengsel

21. feb, 2016

Narkotikaprogram i hele Norge

Av og til hører jeg noen hevde at en en rusavhengig ikke bør straffes, "for det er jo en sykdom".
Det er ikke lidelsen man straffes for. Det er handlinger som vedkommende foretar seg, som medfører straff.
Noen reagerer på at man straffeforfølger noen som er syke.
Sykdom fritar jo vanligvis ikke for straff i forbindelse med kriminalitet, med mindre pasienten er kjent strafferettslig utilregnelig. . . .
Jeg kjenner noen som har et slikt "stempel i pannen". Til nå har jeg ikke hørt et eneste ord om at det er bedre enn å havne i fengsel.
Alle vi andre må være rede til å ta konsekvensene for det vi gjør, enten vi er friske eller syke.

Daglig inntak av narkotika kan virke som et termittangrep på viljestyrken.
Narkotikaprogrammet kan være det rekkverket som gjør at et menneske står løpet ut og tar tilbake styringen over eget liv.
De som får et slikt tilbud, er helt vanlige mennesker, som du og jeg, men de har en lidelse som får dem til å ofre meningsløst mange livsgoder for å få tilgang til det stoffet de føler hjelper der og da.
Tror dere virkelig at de ikke ønsker de andre sidene av livet?
De fleste jeg møter på mine vandringer, sier at de ønsker seg et helt vanlig liv, men de har mistet troen på at de får den hjelpen som de trenger for å klare det.
La oss gi dem håp, motivasjon og tilstrekkelig hjelp, i stedet for å avspise dem med begrepet tunge, slitne narkomane og parkere dem på sidelinjen "til samfunnets beste".
Mange av dem er bare litt over 20 år . . .

28. nov, 2012

Ungdomstid

Når barnevernet har ansvaret for en ungdom, må det kunne forventes at barnevernet stiller samme krav til dem som skal utøve daglig omsorg, som barnevernet hadde stilt til foreldrene hvis ungdommen bodde hjemme . . .
Selv om det noen ganger er vektige grunner for at et lite barn får daglig omsorg fra andre enn foreldrene, kan det være bedre for ungdommen å flytte hjem til familien enn å flytte for seg selv . . . når vedkommende flytter ut av fosterhjemmet.

28. nov, 2012

Ingen rom i herberget

Når alle andre dører er stengte om natten, trengs et åpent, oppvaremet og betjent venterom hvor det går an å sitte tørt og varmt mens man venter på en ny dag.
Ikke luksus, kun overlevelse!
Venterommet må være bemannet, og for å unngå unødige utgifter, kan man basere seg på kun overnatting på stoler som er lette å rengjøre.

1. jun, 2014

Nei til menneskeofring!

Kommentar i en avis.
Helt enig med unge Magnus Støre i at den rød/grønne regjeringens ruspolitikk kan karakteriseres som menneskeofring! :

1. Hindre mennesker i å oppdage hva tilfriskning innebærer, og at det er noe alle som vil, kan oppnå. (Ved å sultefore de beste institusjonene, og styre folk inn i et dødelig kretsløp mellom rusing og avrusning)

2. Utdeling av dødelig medisin "for å bedre helsen"

3. Påføre unge vordende par et ekstra rusproblem ved å hekte dem på LAR og frata dem babyen, i stedet for å motivere for rusfri foreldrerolle.

4. Tvangshekte barn på nark (så høye speed-doser at de får sovemedisin som helsedirektoratet ikke anbefaler til barn)

5. Nekte å bidra med forlenget opphold og godt ettervern til folk som omsider har klart å finne en bhandling som funker for dem.

6. Tildele problembarn-stempel til viljesterke, uredde, energifylte barn i stedet for å støtte familie og skole med resurser som gir barnet en konstruktiv oppvekst som styrker selvbilde, selvdisiplin og samfunnsansvar.

7. Svekkelse av foreldremyndigheten, slik at barnevernet blir eneste maktinstans når det gjelder grensesetting.

Jo, det har i sannhet vært ofret nok mennesker.

Håper at politikerne nå er klare for en kursendring i retning av å rette opp dette ved å habilitere de avhengige i stedet for å resirkulere avhengigheten.

Verden trenger klartenkte mennesker, og i et globalt samfunn i rask utvikling, avhengig av evne til hurtige omstillinger, trenger vi alle menneskelige resurser, ikke bare A4-typen.