HØRT I FORBIFARTEN

28. feb, 2020

Jeg tror ikke det er bra å gå lenge på antipsykotisk medisin
Slik medisin gjør jo til at man liksom blir amputert i sjelen på en måte. De fine trådene som gir liv blir liksom kuttet . . .

22. feb, 2020

Likeverd? Helsevesnet snakker om verdighet, mens de lar oss dø. Andre sier at vi må få vekk stigmatiseringen. Tror du virkelig det er så enkelt som det? Vanlige folk trenger jo noen å se ned på og hate . . . . for å føle seg ok selv liksom, for alle har jo noe . . . 

For to år siden var han sterk og visste hva han ville med livet sitt. Drev med sport og "hatet dop og røyk". I går kveld satte han sitt første skudd, og han er ikke 16 ennå . . .

Politiet klarer aldri å ta ham, for vi er jo ikke så troverdige som vennene hans, og når han får saken sin henlagt, kommer han jo ettter dem som er så dumme at de vil vitne . . .  Han kommer til garantert til å drepe igjen! 

De kaller alt for overdosedødsfall, men det er jo stor forskjell på om noen har fått i seg for mye ved en feiltagelse, eller om de tar selvmord eller blir drept på den måten . . .

Han hadde fått i seg altfor mye piller, og var helt ute da vi kom for å handle. Da han spurte etter vann, rakte Knut ham en flaske som sto på bordet, og han tok en stor slurk, og begynte å hoste og harke og så ut til å brekke seg. Jeg skulle skru korken på flasken, og da oppdaget jeg at det var "vann". . . .

De skjøt seg inn til meg med hagle, men de hadde ikke tenkt å bruke den på meg, altså. De ville bare vifte litt med den og tøffe seg litt fordi jeg skyldte noen penger . . . Men det ble jo fullstendig hysteri bortover gangen . . .

Han skrøt over at de hadde gitt ham to kuler dop og to flasker metadon, og så hadde de lempet ham ut av bilen og kjørt . . .

 Jeg var på vei over Puddefjordsbroen. Plutselig bremset en sykkel rett bak meg, og en fyr vippet meg over rekkverket, hoppet på sykkelen og forsvant. Jeg klarte å holde meg i rekkverket, men jeg var ganske redd der jeg lå på knærne på kanten og kunne se ned på asfalten flere meter nedenfor.

Ja, jeg hadde tenkt på å ta livet mitt da jeg løp avgårde, og jeg hadde akkurat nok penger til det . . . men så dukket det opp en bil med geiter . . .

Kan godt hende at han fortjente den julingen som han fikk . . . . Han ble lempet opp i sengen før vi gikk. På vei ut døren snudde Ole seg, tente på et stearinlys som sto der, og plasserte det under sengen . . .

Det er jo sant at det var jeg som valgte å gå ut på broen for å hoppe, men tror du virkelig at jeg hadde gjort det hvis jeg hadde sett et eneste oppnåelig alternativ?

 Hun pustet sjeldnere, og ingen av oss hadde motgift, så jeg bestemte meg for å ringe 113. Men siden ambulansen alltid pleier å ha politi på slep når de skal dit, måtte jeg vente til jeg hadde gått et stykke bort defra. Det tok sikkert et kvarter fra jeg forlot henne til de sa at "ambulanse er på vei" . . .

Akkurat da jeg skulle til å gå, stemplet hun plutselig og dunket hodet i salongbordet. Håret kom ani noen telys, og det flammet opp! Hva tror du hadde skjedd hvis jeg ikke hadde klart å slukke?

Er det noen som er interessert i denne her? Softgun som du kan skyte salongriflekuler med?

Ikke skikket til å kjøre bil?! Du skulle ha sett meg hvis jeg ikke tok de pillene, du. Da hadde jeg ikke kommet meg over dørstokken . . . Hvis jeg blir trøtt av dem, tar jeg bare litt speed . . .

Ja, jeg hjalp henne med å skyte i halsen, for hun stresset så jævlig med å finne åre, og de to andre hadde aldri skutt i en halsvene.
Jeg kunne jo ikke vite at hun bare var på en sprekk og ikke tålte så mye, og hun sa ikke et ord til meg om at hun hadde tatt piller like før. . .

Nei, ikke ring etter ambulanse, for da kan jo ikke jeg overnatte her likevel!
Jeg kan gi ham et halvgram med god speed, så skal du få se at han kvikner til igjen . .  . .


Hun klikket fullstendig!

Det ene øyeblikket virket hun bare som om hun hadde fått litt mye å drikke. Så fikk hun et litt sånn tankefullt uttrykk i ansiktet, som om hun forsøkte å huske noe . . . og så eksploderte hun:

Hylte og skrek de verste beskyldningene du kan tenke deg, kastet en  blomstervase mot speilet og begynte å knuse pyntegjenstander av glass. Hun feide et fat med brennende telys ned på gulvet, og det begynte å brenne . . .

Jeg klarte å kvele flammene med en gulvmatte, men da rakk hun å knuse glassbordet som hun har vært så glad i, velte en reol og knuse et vindu, mens hun fortsatt beskyldte meg for forferdelige ting som jeg aldri har tenkt en gang.

Da jeg tok rundt henne og forsøkte å holde henne rolig, skallet hun meg i ansiktet. Jeg slapp henne, og så løp hun ut på kjøkkenet mens hun skrek at hun skulle drepe meg. Jeg løp ut, og akkurat da ankom politiet fordi naboen hadde ringt.

Hvis dette skyldes at noen har lurt i henne narkotika, og jeg finner ut hvem, . . . . .

 

Jeg savner henne så forferdelig!

Og jeg tenker hele tiden på at jeg skulle ha klart å redde henne. . .

Hun må ha tatt noe mer heroin etter at jeg sovnet, for da jeg våknet, med henne tett ved siden av meg, var hun blå på leppene og umulig å vekke.

Jeg kom meg frem på gulvet og forsøkte å finne nalokson-sprayen. Den lå nok der på gulvet,  innimellom alle tingene og klærne.

Det var umulig å få øye på den. så kom ambulansefolkene, og de sa at det ikke hadde vært mulig å redde henne uansett, men jeg kommer alltid til å tenke at hvis jeg hadde hatt den motgiften for hånden, så hadde hun levd ennå . . .

 

Glemsk av piller, ja . . . Jeg husker en gang jeg hadde gått våken i flere dager og var på vei hjem med en hel del piller i lommen, for å få sove skikkelig ut.

Selvfølgelig fikk jeg litt noia da jeg så en politibil som kom etter meg med blålys og stanset noen meter lenger fremme. Jeg smatt bak en container og krøp et lite stykke til jeg kom meg i skjul bak en hekk, for med min flaks hadde de sikkert stoppet meg og funnet pillene med én gang.

Da kom jeg på at jeg hadde en granat i ryggsekken. Jeg hadde fått den som et avdrag hos en som skylder meg penger. I full fart fikk jeg av meg ryggsekken og tok ut granaten. Så gikk jeg bort til et stort, litt spesielt tre og gravde den ned i et blomsterbed like foran treet.

Etterpå snek jeg meg hjem, tok noen piller og sov som en stein i nesten to døgn før min mor kom innom og klarte å få meg våken. 

Det gikk enda et par dager før jeg i det hele tatt husket på granaten, men da var det umulig å finne igjen treet. Jeg har vært i det området og forsøkt å kjenne igjen treet, mange ganger, men det er visst klin umulig!

Mener du at det fremdeles ligger en nedgravd granat i et blomsterbed der?!

Ja, jeg klarer ikke å finne den . . .

 

Det var jo selvforsvar! Han lå i en steinur med smadret kranium, og så klarte han å stikke angriperen med kniv. Fyren døde, og så dømte de ham til forvaring fordi han forsøkte å redde livet sitt?! Han er verdens snilleste menneske, og han reddet livet mitt da jeg gikk i overdose.

 

Jeg mente jo ikke at jeg ville dø. Jeg ville bare ta så mye heroin at de skjønte alvoret og slapp meg inn på rusakutten, for de sa først at jeg var ikke ruset nok . . .

(Forklarer seg etter overdose nr 54. Ønsker behandling ved Sigma Nord, men får han det tidsnok?)

 

Hun stemplet på GHB og ble liggende og snorke med en grusomt irriterende lyd. En av de andre klemte henne over nesen for at hun skulle slutte. Plutselig oppdaget de at hun hadde sluttet å puste . . . 

 

Narkomani er en kreftsvulst oppe i hodet ditt . . . som dreper deg hvis du ikke får behandling som funker for deg!

 

Eg driter i om eg blir tauet!  Skal eg sette i et nytt magasin?

 

Helt forferdelig! Det føles som om det er meg som har drept hun, fordi jeg gav henne den Dolkisen så hun ikke skulle gå ut igjen, men jeg ante jo ikke at hun hadde GHB i den flasken!

 

De i LAR er fullstendig klar over at vi er mange som skyter Metadon når vi har mulighet for det, og de har visst lenge at det kan ødelegge lever og nyrer, så hvorfor har de gitt oss den der Martindale-Metadonen så lenge?

Nå bør alle Metadon-pasienter sjekkes for skader før flere dør!

 

Hahaha . . . de kastet meg ut fra Haukland fordi de sa jeg hadde oppført meg truende mot personalet.

Så da truet jeg likså godt med å drepe dem hvis de fjernet cvk'en, og så gikk jeg min vei mens de ventet på vekterne. Nå slipper jeg å lete etter åre på en stund . . .

 

21. feb, 2020

Jeg vet at aktiv dødshjelp er forbudt, men hva med passiv dødshjelp? Når de unngår å gjøre det som vedkommende trenger for å klare seg best mulig?  Akkurat som om de tenker "Han dør jo sikkert snart, uansett". Det burde være en lov mot slikt!

Det kan ligge mye omsorg i et tydelig NEI.

 Tid, ikke ting, er tingen!

 Av og til er grensen mellom for mye og for lite tillit så hårfin at man kommer til å tråkke utfor uansett . . .

De vil hjelpe oss å puste, men de vil ikke hjelpe oss å leve . . .

Hvorfor skal vi behandle dem med respekt? De viser jo ikke respekt for noe eller noen!

Betegnelsen "rusomsorg" bør byttes ut med noe mer forpliktende. Slik det er nå, støttes avhengigheten mens mennesket stagnerer og går til grunne . . .

Omsorg ja, de er så glade i oss at de ønsker å beholde oss som livsvarige svingdørspasienter . . .

9. feb, 2020

En psykose er når
livet har så mange
sannheter at det blir
umulig å leve i dem.

En depresjon er når
mørket omfavner en så
sterkt at en ikke kan
skimte lyset.

LSK 2012

8. jan, 2020

 

 

Smerte trenger jo ikke være fysisk smerte. Følelsesmessig smerte plager meg mye mer, og den stjeler mye mer energi enn fysisk smerte. Jeg trenger rivo mot følelsesmessig smerte, og mot angsten for at det jeg møter når jeg går ut, skal oppleves smertefullt.

Kan du gi meg et eksempel på noe som utløser slik smerte hos deg?

Dømmende eller avvisende blikk når jeg plukker med meg et par ølbokser på busstoppet eller setter meg ved siden av noen på bussen. Og en eller annen narkis med en mager bikkje i bånd . . . Og hvis jeg blir tatt for å kokke noe på senteret, og de stenger meg ute i månedsvis. . . . og så har jeg altfor lett for å føle empati når jeg skal få ut varer, og en eller annen sier at han er ranet og frastjålet alt, og han ber om å få krite en friskmelding.

Tenker du at empati er en smerte som skal medisineres vekk?

Nei, for all del! Litt empati er greit, men jeg har altfor mye av det. Jeg traff min mor på butikken i forrige uke, og hun inviterte meg hjem på middag. Det var forferdelig å se hvordan hun slet med å få varene hjem, på grunn av smerter i hendene og en hofte. 

Du hjalp henne sikkert med å bære.

Selvfølgelig, men jeg har jo også smerter, og jeg syntes at hun kunne ha spandert en taxi på oss. Det hadde hun ikke råd til, sa hun.