Ord i mørket

Foto:
Anbjørg Eilertsen

 

Jeg har kjempet hele mitt liv for å  ikke bli en del av statistikken over barnevernsbarn av rusmisbrukere. Derfor gjorde jeg det bra på skolen. Men nå vil ikke kroppen mer, traumene ødelegger meg, og helsevesenet gidder knapt å lytte når jeg beskriver hvordan jeg har det. Jeg er i ferd med å gi opp alt.

Jeg kan jo ikke si til psykologen at jeg har selvmordstanker hele tiden når jeg ikke tar speed, for da sender de meg på galehuset!

De er gale! Ja, sånn i virkeligheten altså! De tre var bare 15 da de sparket en gammel alkoholiker til han døde. Ingen av dem ble tatt for det . . .

Jeg hater når broren min nedverdiger meg foran andre! En dag kommer jeg til å ta en kniv og . . .

Hun sa at det bare er noe som jeg finner på for å få oppmerksomhet, og at hvis det har skjedd noe, er det min egen feil når jeg henger med gutter om er eldre enn meg. . . .

Du tror at jeg er snill, du, men jeg har vært med på fæle ting, skal jeg si deg.

Man tenker kanskje at man har noen grenser, men når ting tar av, er det direkte farlig å bakke ut, for det kan jo noen misforstå, og da kan jo jeg bli den neste . . .

Angsten min er ikke av den typen man kan snakke om med en psykolog . . . Det er sikrere å selvmedisinere . . .

Tusen takk for at du gidder å besøke meg på dette galehuset! Nå slipper du å komme flere ganger, for i morgen stikker jeg av! Men ikke si det til noen . . .

Det er urettferdig at han ikke blir tatt for det.
Kompisen hans sa at de setter folk på meg hvis jeg sier det til noen, men det finner jeg meg ikke i, så da fikk jeg noen som jeg kjenner, til å ta seg av ham. De slo ham visst, for jeg fikk fred etter det . . .  

Mamma driter i meg! 

Jeg håper at du ikke tror på det der, selv om det sikkert kan føles sånn når du har en dårlig dag

Det er jo ingen som bryr seg!

Heter jeg Ingen?

Nei, du bryr deg, men jeg ønsker jo at familien skal bry seg også.

Har du skadet deg i det siste?

Nei, men jeg tenker på å dø, hver eneste dag . . .

Hjerte

Hallo! Hvordan har du det?

Jævlig! Jeg har vært dårlig i flere dager nå.

Jeg kan være med deg til Legevakten, hvis du vil.

Jeg vet ikke. Det hjelper jo ingen ting.

Joda! Hver gang vi har tatt en tur dit, har du overlevd!

Men du trenger kanskje noen å snakke med . . .

Jeg klarer ikke snakke om det, med noen!

Nei, du må jo selv bestemme hva du vil snakke om, men for meg virker det som om du kan ha godt av regelmessig kontakt med en psykolog.

Tar jeg feil i det?

Nei, men det er umulig for meg å møte til time når ting blir vanskelig. 

Jeg  vet at noen ganger hadde det vært ok å bare få det ut, men det går bare ikke!

Du kan jo si det til  en hund, eller et tre, eller hva som helst, slik at du hører deg selv våge å si det høyt . . . Så løsner det kanskje.

Er det ok at jeg spør når du snakker rundt det?

Ja, men du må ikke presse meg.

Hva er det første du husker om det?

Det startet når jeg var 5 eller 6 år, og jeg kan huske glimt fra den tiden: Han var der mens jeg så på BarneTV

Fortalte du det til noen?  

Nei, for han sa at jeg måtte ikke snakke om det, for da kom det til å bli mye verre og gjøre enda mer vondt!