Ungdomstid

Foto: Anbjørg Eilertsen

Mor i Parken setter kurs mot garasjen ved togstasjonen.

Der er plussgrader hele vinteren, og mange går inn dit for å sette en dose og slappe av litt i ly for regnet . . .

 

En natt lå en 17-år gammel jente og sov under en bil der inne . . .

Hun hadde stukket av fra en barnevernsinstitusjon, så hun våget ikke å oppsøke de vanlige overnattingsstedene.

Noen gutter møttes der for å kjøpe fart, og da de oppdaget henne, inviterte de henne med seg hjem "på fest".

Frossen, søvnig og litt ruset, tok jenten mot en sigarett med "litt syntetisk pot", som den ene tok opp fra en lomme . . .

Etter få minutter var hun glad i hele verden og tillitsfull som et lite barn. .

Klart hun ville bli med disse snille guttene hjem og sove på sofaen deres til neste dag!

Guttene var ferdige med å handle, og i bilen fikk hun litt cider fordi hun var tørst . .  .

 

Hun våknet forfrossen i et, skittent ukjent rom med to madrasser som eneste møblement. Sprøyter, blodig papir, og matrester mellom noen flasker med stearinlys.

Vekk!

Jeg må komme meg vekk før noen dukker opp!

Buksen hennes lå på den andre madrassen, og hun fikk den fort på seg mens hun kjempet mot tankene som trengte seg på . . .

Kan ikke tenke på det nå. Jeg må vekk herfra med én gang!

Døren var vanskelig å åpne, men ikke låst, og hun kom ut i en gang med knust vindu i den ene enden og en åpen inngangsdør i den andre . . . tre dører var lukket, og hun hørte sinte stemmer bak den ene idet hun passerte den på vei ut.

Råtnende bygningsplater i noe som en gang hadde vært en hage, boss slengt rundt omkring . . .

Hun gled og snublet uten å ense høljeregnet, til hun kom ut på fortauet. Mennesker hastet forbi, og biler sprutet vann på henne men hun bare gikk og gikk . . .uten annet mål enn å komme seg langt bort.

Jakken! De har sikkert tatt alle tingene allerede . . .

Aldri i livet om jeg går tilbake dit!

Hei! Du ser ut som du fryser.

Gå vekk!

Nei, jeg går ikke fra deg før du har kommet deg i hus. Har du langt å gå?

Intet svar . . .

Hun krysser veien og setter seg på benken i et busskur.

Kan du gå din vei og la meg være i fred?

Nei, men du kan få en sigarett . . .

Takk! Har du fyr også?

Dype trekk, men ingen tegn til å slappe av . . .

Har du lang vei hjem?

Jakken min er vekke . . . Alt er vekke . . .

Ordene uttales annerledes nå, trege og oppstykkede på en "kunstig" måte, og Mor rekker akkurat å tenke "epilepsi" før anfallet starter . . .

Ned på fortauet med jenten, en arm under hodet hennes mens 113 tastes. Men HVOR ER VI?

Medisinsk nødtelefon.

Epilepsianfall hos forkommen, ukjent ung jente. I et busskur ikke så langt fra Stadsporten.

Hvilken gateadresse er du på?

Aner ikke! Og jeg kan ikke forlate pasienten. Kong Oskarsgate eller Natlandsveien, litt nedenfor Betanien. Se etter et rødt blinkende lys på fortauet. . . .

Jenten kaver så mobilen faller ned på fortauet, og batteriet havner i en liten dam. Søkkvått!

Faen! Ingen vits å sette den sammen før den er tørket. Lurer på om ambulansen er på vei.

Hun uler nå . . . en fæl lyd . . . som om hun er hinsides pga smerte, men hun puster i hvertfall . . .

Lyden kuttes brått, kroppen blir slapp, og lyden av sirener får Mors håp til å stige.

Hva er det? Hva har skjedd?

Du fikk et anfall. Har du epilepsi?

Hva? Vet ikke . . . nei . . Hvor er jeg?!

Ambulansefolkene tar over, mobilen reddes,  og det går nesten et år før neste gang vi treffer hverandre . . .

Farlig å røyke heroin!

Foto: Anbjørg Eilertsen

 Hei, Linda! Går det bra med deg?

Ja, med meg går det bare bra! Har du sett Stig?

Nei, men jeg har lyst til å følge deg hjem nå, for det er ikke trygt for deg å være her når du er slik som dette . . .

Nei . . . men jeg venter på Stig. Han skulle bare prate med en kompis som skylder ham noen kroner.

Hun står og svaier inne mellom trærne, og tar et par usikre steg mot meg før hun ombestemmer seg og setter seg på benken som står der.

Hva har du tatt? Du må ha fått i deg noe annet enn alkohol . ..

Sobril og Rivotril, ja og så endel øl . . .

Noe mer?

Ja, jeg røyka noe hasj for en stund siden, og så fikk jeg en Valium hos en fyr som syntes synd på meg som bare satt her.

Kom, så følger jeg deg hjem. Hvis Stig dukker opp, kan jeg ringe og si fra så du får snakke med ham.

Nei!  Jeg lovet å vente på ham her, så da må jeg bare bli her til han dukker opp.

Han sa at det bare tok ti minutter, og nå har det sikkert gått over en time!

Har du spist noe i dag?

Nei, for jeg tar bare litt speed når jeg blir sulten, så går det over!

Hvor lenge er det siden du tok piller?

Vet ikke helt, har tatt et par etter at Stig gikk, men jeg er tom for speed . . .

Da kan du gå hjem sammen med meg, og så går jeg opp hit og ser etter Stig.

Klirringen i håndvesken sier meg at det kan bli mer drikking, og det er viktig at hun ikke sovner i parken. . .

Når man er 20 år og full, virker ikke Nygårdsparken så farlig . . .

Jeg blir her, jeg . . . 

Hun smiler og strekker seg for å gi meg en klem

Så kommer gutten som hun venter på.

Hei, Stig! Så bra at du kom nå, for Linda trenger å komme seg hjem.

Stig gir meg en klem og forteller stolt at han har klart å holde henne unna drikkingen i to dager, "bare ved å gi henne speed og Sobril", og jeg ser oppgitt på ham.

Skal dere hjem til henne nå?

Ja, jeg skal passe godt på henne!

Etter å ha sagt ha det, går de ut av parken mens Stig støtter den nye damen sin, og jeg vender oppmerksomheten mot noe roping øverst på toppen. Det er en krangel om en PC som visstnok ikke funker, så kjøperen vil ha pengene sine igjen . . . Uten hell . . .

Selgeren har strømpistol, og da nytter det lite å vifte med en lommekniv, så sammenstøtet utsettes . . .

Jeg går den vanlige runden og snakker en stund med en som snart skal reise til RETO for å slutte med rusmidler. Han har mange spørsmål, og jeg gir ham nr til RETO og anbefaler ham å snakke direkte med folk der.

Det er en flokk mennesker ved trappen utenfor parken, og der er jo Stig!

Er Linda hjemme alene nå?

Nei, hun sitter her i trappen . . .

Der er hun, og dette ser ikke bra ut!

Hun sitter sammensunket ved siden av Stig som er opptatt med røykefolie og heroin.

Hva har hun tatt?  Har hun røykt heroin?

Slapp av!  Hun har bare fått noen få trekk, og det er umulig å gå i overdose når man røyker det. Jeg passer på henne!

Hun er jo full av piller og alkohol fra før, og du vet at hun aldri har brukt minus!

Linda! Du må våkne! Ellers må jeg ringe ambulansen!

Ingen reaksjon, og hun puster altfor sjelden . . .

Jeg holder henne oppe, så hun puster fritt mens jeg slår 113

Stig og Arve synes at jeg overreagerer.

Nei! Kan du gi deg! det går jo helt fint med henne, og vi passer på henne!

Hallo! En jente har fått i seg alkohol, speed, sobril, rivotril og valium, og for litt siden røykte hun heroin for første gang. Hun puster, men med altfor lange intervall.

Blir du der med henne til vi kommer?

Ja!

Stig og Arve tar henne mellom seg, overbeviste om at "hun blir helt fin hvis vi går litt med henne", men Linda henger med hodet og forsøker ikke å sette bein under seg, så jeg beordrer dem å legge henne i stabilt sideleie og flytte seg.

De overlater henne til meg og begynner å diskutere hvor pillene ble av, for det sto et glass Rivotril i trappen, og nå er det borte.

Jeg følger med på Lindas pust, og passer på åpne luftveier mens jeg forsøker å få henne til å reagere på smertestimuli. Lite reaksjon . . .

Så er ambulansen der, og jeg blir med, fordi jeg vet at de ikke kjenner henne på legevakten.

Motgiften virker, men så faller hun bort igjen, og det blir bestemt at hun skal ligge til observasjon til neste dag.

Jeg forteller hvem hun er og uttrykker bekymring for situasjonen hennes.

Legen er også meget bekymret, for som han sier, en slik mix tar liv . . .

Vi blir enige om at jeg skal komme innom på et møte på akuttposten neste dag for å diskutere hva slags hjelp hun trenger for at dette ikke skal skje igjen.

Made in Korea

Det var rolig i parken, og Mor bestemte seg for å ta en runde i byn og se etter folk . . .

I garasjen ved Togstasjonen satt en koreaner i lotusstilling oppå en bok og ventet stoisk på at det skulle bli morgen.
Med en tynn sommerjakke utenpå skjorten og kun sandaler på de bare føttene fikk han et brutalt møte med en kald by.
Han var grå i huden, og det var vanskelig å forstå ham fordi han hakket tenner hele tiden.
Jeg hentet et pledd i bilen og forsøkte å overtale ham til å sitte på med oss til en 7-eleven for å få i seg varm drikke.

Da han omsider forsto at jeg ville spandere te på ham, forsøkte han å reise seg, men klarte ikke å rette ut beina.

Vi heiste ham opp, tok med sakene hans og fikk ham inn i den varme bilen.
Vi fikk vite at han var turist, og at han hadde trodd han kunne sove på en benk på Togstasjonen.

Det var tydelig at han satte pris på hjelpen, men når han forsøkte å snakke, skalv han og hakket tenner.
På 7-eleven ilte betjeningen til og visste ikke hva godt de kunne gjøre for ham:
Han ble plassert øverst i trappen for ikke å bli kald igjen, og det manglet ikke på mat og drikke.
En dame la en varm jakke over skuldrene hans, og noen tryllet frem et par sokker til ham.
Med en kopp varm, søt te i hendene begynte han å komme til hektene.
Det gikk en lang stund før han fikk til å snakke noe særlig, men øynene hans sa mye . . .

For Mor var det ubeskrivelig godt å se den omsorgen han fikk fra de ansatte på 7-eleven:
      Ingen fordømmelse, bare hjelp