Mor kom vandrende inn i parken en bergensk høstdag i 2006.
Vårherre hadde spart på vannet hele den lange, varme sommeren, og akkurat denne kvelden fikk Han en ustyrlig trang til å dele ut litt av overskuddet.
 Det regnet ikke, det bøttet ned.
 Været avskrekket ikke Mor i det hele tatt der hun tok parken i besittelse og koste seg mer for hvert nytt tre hun oppdaget.
 Hun hadde savnet trær. . . Store, ruvende kjemper fra en svunnen tid var en av få detaljer som Mor trengte av og til for å føle sinnsro.
 Det suste i trekronene, og noen ender snadret, men alle by-lydene var helt borte.
  Dette er mitt sted, tenkte hun. Hit kan jeg komme og lade batteriene.
Hmmmm . . . . Hvorfor er her ikke flere mennesker i denne vakre parken?
 Mor tok feil . . .

Hun oppdaget det da hun var nesten oppe på toppen av parken:
Noen lysblink under et stort tre. En søkkvåt mann lå på kne og lette etter noe i det flakkende lyset fra en lighter.
"Gå vekk!" utbrøt han da Mors nyssgjerrighet lokket henne nærmere.

"Trenger du bedre lys?" spurte mor og tente lommelykten.
"Kan jeg få låne lykten et øyeblikk? Du får den tilbake om to sekund!"
"Nei, men jeg kan lyse for deg. Hva har du mistet?"
"Ingen ting. Jeg bare håper å finne noe som en eller annen har mistet, fordi jeg er syk. Jeg må ha i meg noe heroin, for det jeg kjøpte tidligere i dag, virket ikke i det hele tatt."
 Fyren så faktisk nokså dårlig ut i tillegg til at han var søkkvåt.

"Trenger du en røyk?"
Han lyser opp, retter frem en skitten hånd: "Kan du ta en til meg? Jeg ser jo ikke ut!"
Han får litt håndrens og en papirserviett.
"Tusen takk! Du er en engel!"
"Kan du ikke dra hjem og sove noen timer, så får du varmen i deg? Du kan jo komme tilbake i morgen tidlig."
"Hjem? Hvor? Jeg har karantene på Straxen fordi jeg har sovet der flere netter etter hverandre, og da må man finne seg et annet sted å sove før man får lov til å komme tilbake."
"Bakkegaten da?"
"Fullt! Politisengene også. . . . Jeg fryser så jævlig!"
 Han hakker tenner mens han snakker.
"Har du ikke noe rom et sted?"
"Nei, for jeg ble innlagt på sykehus med dobbeltsidig lungebetennelse, og så har jeg en infeksjon i ene leggen. Da jeg ble utskrevet, hadde jeg mistet rommet fordi jeg ikke hadde ringt og sagt fra at jeg var på sykehus."
"Hvor lenge er det siden?"
"En uke, tror jeg. Jeg fikk resept på noe antibiotika, men jeg har ikke hatt penger til å hente noe på apoteket."
"Får jeg se på leggen din?" Leggen er rødflammet og hoven.
"Det brenner i leggen mens hele meg fryser"
"Du må til lege, for det er farlig å gå rundt og fryse med infeksjon i kroppen. Kom, så går vi ned på Legevakten"
"De tror bare at jeg kommer dit for å varme meg, og så får de vaktene til å hive meg ut!
Jeg var der rett etter at jeg kom fra sykehuset.
Dessuten er det så vondt å gå at det er bedre å være her til det kommer noen som jeg kanskje kan bomme noe av . . . ." 
Han har gitt opp å lete og hakker mer tenner enn før, og ansiktet er gråere. Det blir helt feil å forlate ham her i en slik tilstand.
 "Jeg blir med deg, så går det helt sikkert bra. Er det ok at jeg ringer etter ambulanse?"
Han nikker resignert, og Mor slår 113. AMK kaster ikke bort tid på å diskutere om han kvalifiserer for en tur på Legevakten:
 "Vi sender opp en ambulanse, og så får de vurdere hva han trenger."
Etter få minutter stopper ambulansen ved siden av oss.
"Han må i hvertfall få opp temperaturen, og så får legen vurdere leggen hans," sier de på ambulansen, og jeg blir med til Legevakten.

Der får han tildelt rom så han kan ligge og vente, og noen gir ham et par tepper, men han bare skjelver og hakker tenner.
 Det blir tatt blodprøve, og en lege kommer inn og undersøker ham. "Vi legger ham inn på Haukeland igjen . . . Det var jeg som la ham inn for halvannen uke siden også," sier legen med et sukk.
Mor tar farvel med ham i ambulansen og lover å komme opp med røyk i morgen.

Så går Mor hjem for å sove noen timer.
Lese mer?  Klikk på lenkene i menyen øverst.