1. Fremtid

Hei, du må hilse på kjæresten min.

De står der foran meg, hånd i hånd med sjenerte smil som får dem til å virke mye yngre enn 22 og 24 år.

Går det virkelig an å finne lykken på Bergenshjemmet?

Jeg har kjent dem lenge, for å si det slik . . . Helt fra den alderen da "hasj er jo ikke farlig, og det er i hvertfall bedre enn alkohol!" til "kan du ta en titt på armen min? Jeg skjøt et bomskudd for et par dager siden, og nå er hele armen hoven!"

I dag er det tid for å glede seg sammen med de to ungdommene.

Gratulerer med hverandre!

Takk!

Vet du om en ledig leilighet? Vi har lyst å komme oss bort fra rusmiljøet.

Og så vil vi ha hund!

Tindrende øyne forteller at her og nå er det andre ting enn neste friskmelding som er i fokus.

Jeg skal høre meg litt rundt. Dere vil vel ut av byn?

Tja . . . kanskje på Nesttun eller noe sånt?

Tonen blir usikker, for så langt har de ikke tenkt.

Hva med en annen kommune? Hvis dere skal satse på å leve rusfritt, må dere ha venner som ikke ruser seg, og da kan dere like godt starte et sted som er lengre enn gåavstand fra Nygårdsparken.

Det der må vi tenke litt på. . .Jeg har alltid bodd i byn, og jeg klarer ikke å bo et sted der man må ta bussen til butikken liksom . . .

Har dere tenkt på hva dere vil gjøre for å bli varig rusfri?

Hvis dere vil stifte familie, er det viktig å begynne i riktig ende . . .

Jim: Jeg legger meg bare syk til det går over. Det har jeg klart før . . .

Maria: Det klarer ikke jeg, men jeg klarer sikkert å trappe meg ned, og så kan jeg jo legge meg inn for å ta resten.

Hvor mye bruker dere en helt vanlig dag?

Hmmmm . . . Det kommer jo an på hvor mye penger vi har, og kvaliteten . . . og om vi tar piller . . .

Da har jeg et råd til dere: Slutt med pillene før dere trapper dere ned på dopen.

Begge nikker at det vet de allerede.

Jeg håper at dere vil satse på et langtidsopphold et sted med godt ettervern for å få hjelp til å klare å leve rusfritt i fremtiden.

Det er ikke snakk om å slutte én gang for alle, dere blir nødt til å slutte hver eneste morgen resten av livet . . .

Maria ser ettertenksomt på meg.

Har du lyst til at vi treffes en gang i uken og snakker litt sammen? Vi trenger jo ikke å møtes her oppe . . .

Klart det! Dere er jo litt mine, så jeg må jo følge med hvordan det går med dere!

Vi klemmer hverandre etter å ha utvekslet tlf nr.

De er fortsatt i tankene mine når jeg går hjemover, og jeg kjenner meg urolig for dem.